Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Å oppleve potensielt traumatiserende hendelser i barndommen er ikke så uvanlig. For noen gir slike hendelser skadevirkninger over lang tid. Her leser du om hvordan tidlige traumer kan påvirke nære relasjoner i voksen alder.

Denne oversikten er basert på en artikkel fra Psychology Today, som er skrevet av psykiater Grant H. Brenner. 


 

Opplevelsen av selvet forstyrret

Han forteller at grunnlaget for vår identitet dannes i tidlig alder. Med identitet menes ikke bare vår grunnleggende opplevelse av hvem vi er, men også hvor vidt vi på et grunnleggende plan opplever å være "gode nok", hvor godt våre tanker og følelser er integrerte med hverandre, og hvor vidt vi føler oss trygge og "sammenhengende" som personer.

Brenner forteller:

(Vår dannelse av) identitet... blir forstyrret av utviklingsmessige traumer, fordi vi kommer inn i en tilstand hvor alt handler om overlevelse, og hvor ressurser som skulle gå til å fremme vår normale selvutvikling blir forskøvet til det å bare skulle overleve.

Han forteller at det å leve i et miljø som virker traumatiserende - gjennom å skape overveldende frykt og angst - gjør noe med hjernens utvikling. Hjernen blir hindret fra å utvikle seg slik den ville gjort i et miljø preget av trygghet, tilhørighet og kjærlighet fordi all energi brukes til overlevelse.


 

Påvirker relasjoner i voksen alder

Som voksen vil en person med en slik oppvekst kunne oppleve å ha et forstyrret "selv." Identiteten kretser fremdeles omkring overlevelse og man finner aldri en grunnleggende trygghet. På en måte er man låst til et "traumatisert selv" - og blir gjennom denne fastlåstheten stadig forhindret fra å leve ut et mer fritt og fleksibel "selv".

Som en måte å overleve på vil mennesker i en slik situasjon ofte dissosiere - dvs. koble ut - fra seg selv og andre.



Det gode buskapet, i følge Benner, er at ved å gjenkjenne og forstå hvordan denne dissosieringen påvirker nære relasjoner i voksen alder, så er det også mulig å demme opp for disse problemene - og dermed utvikle mer sunne og givende relasjoner.

 

Seks måter dissosiasjon lager problemer i nære relasjoner

I artikkelen sin angir Grant H. Brenner det han mener er seks måter som en traumatisk oppvekst skaper problemer i nære relasjoner i voksen alder. Disse seks områdene er:

 

  1. Tap av barndom

    Vanlige utsagn som underbygger denne opplevelsen kan være: "Jeg har aldri hatt noen barndom" eller "Jeg husker lite fra da jeg var et barn". Mange forteller om en opplevelse av at noen har stjålet barndommen deres. Deres opplevelse av seg selv gjennom barndommen er enten fraværende, underutviklet, falsk, eller overforenklet.

  2. Manglende deler av seg selv

    Dette kan for eksempel oppleves slik: "Jeg har alltid følt at det feiler meg noe, men jeg vet ikke hva." Det kan handle om at man dissosierer - eller kobler ut - deler av sin personlighet og gjør seg avhengig av en bestemt "versjon" av seg selv, f.eks som en person som alltid presterer godt. 

  3. Tiltrekning til destruktive relasjoner

    Det handler om at: "Jeg blir alltid tiltrekt av personer som er dårlige for meg. Det er ikke uvanlig at traumatiserte personer ender opp i svært negative relasjoner; for eksempel i relasjoner til en partner som utøver en sterk kontroll og gjerne fysisk eller psykisk vold. På en måte finner man personer som passer med ens "traumatiske selv" - noe som fører til re-traumatisering og gjentakelse av det vonde fra barndommen.

  4. Unngåelse av nære relasjoner

    Et utsagn som underbygger dette er: "Jeg er en person som har best av å være alene." For noen mennesker med en traumatisk oppvekst er det dette som blir løsningen, å trekke seg fra (reell) kontakt med andre mennesker. Dessverre blir det ingen god løsning, og ensomheten preger livet med brutal kraft.

  5. Unngåelse av seg selv

    For eksempel: "Jeg liker ikke å tenke på meg selv. Det gjør meg bare trist." Når gjentatte traumer var en sentral del av relasjoner til nøkkelpersoner så kan enhver påminning om disse forholdene være veldig vonde, og noe man prøver å rømme ifra. I en viss forstand blir man da tvunget til å unngå helt sentrale deler seg selv. I sin ekstreme form kan dette få utløp i selvdesktruktiv atferd.

  6. Vansker med å integrere følelser med sin personlighet / identitet

    Her kan eg typisk utsagn være: "Jeg er ikke en person som har sterke følelser om ting." Dersom følelser hadde liten plass i opprinnelsesfamilien så kan man få slike problemer i voksen alder med at følelser blir splittet fra identiteten. Imidlertid forsvinner ikke følelsene. De er der, og skaper forvirring og følelsen av et skjørt selv, fordi man ikke klarer å forutse eller håndtere sterke følelser.

 

Å komme videre

Som nevnt mener Brenner at det er mulig å utvikle sunnere og mer givende relasjoner til seg selv og andre mennesker i voksen alder.

Han forteller om dette:

Å jobbe imot å få en grunnleggende selvomsorg på plass er et avgjørende første steg, og like viktig er det å jobbe imot å føle seg komfortabel med å søke hjelp - når tilliten til omsorgsgiverne er ødelagt.

Å utvikle selvmedfølelse og tålmodighet med seg selv kan være vanskelig, men er nyttig. 

 

Kilde

Relatert