Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

I et innlegg i BTbatt idag, skriver Jill Markussen (18) om selvskading. Det er ikke selvskading som er selve problemet. Selvskadingen er en overlevelsesstrategi når man opplever at livet ikke lar seg mestre, og det er ikke på annen måte er mulig å uttrykke den psykiske smerten. 

Jill Markussen skriver at psykisk helse er et begrep som skremmer mange, og at mange kanskje ikke vet hva dette ordet betyr. Enda verre er det å skulle være åpen omkring egen psykisk helse, mener hun: 


- Den fysiske helsen vår er for de fleste et enkelt tema å snakke om, men når det kommer til den psykiske helsen, får vi det langt vanskeligere.

- Jeg tror mye av årsaken til dette ligger i at folk er utrolig sårbare for hva andre vil synes om dem. For de menneskene som lever livet lykkelig i alle sine dager (de færreste gjør vel det?) kan det være umulig å forstå en psykisk syk person sine tanker, følelser og ikke minst behov.

 

Oppmerksomhetssykt å sette ord på psykisk smerte?

Hun reagerer derfor på at de som faktisk våger å sette ord på psykisk smerte og psykisk lidelse, opplever en form for stigmatisering som følge av dette:

- Jeg har lest utallige mange blogger som omhandler psykisk helse, og de fleste av forfatterne bak bloggen har på mange tidspunkt opplevd at utenforstående ser på dem som oppmerksomhetssyke, utagerende og andre nedlatende begreper, skriver Jill Markussen.


Hun tror at veldig mange psykisk syke bruker selvskading som en form for overlevelse. Kanskje nettopp fordi at det å sette ord på smerten er så vanskelig. Selvskading er et tabubelagt tema, mener hun, og de som faktisk tør å snakke om det, kan ofte bli møtt med en kald skulder fordi det blir oppfattet på en helt feil måte.

- Mange mennesker ser kanskje også på selvskading som en form for svakhet.

 



Selvskading: en måte å bevise psykisk smerte

Selvskaing er et komplisert tema, og kan være et alvorlig problem for de som tyr til dette, og for pårørende som skal forholde seg til det. Jill Markussen trekker fram at selvskading ikke er problemet i seg selv, men en form for løsning på psykiske problemer - med andre ord en mestringsstrategi:

- Det er ikke dermed sagt at jeg mener at selvskading er en positiv mestringsstrategi, for det er den på ingen måte ikke, men det er en form for å uttrykke følelser gjennom fysisk å bevise den smerten som sitter dypt inne i kroppen og som er så vanskelig å si med ord.

Hun vektlegger også at selvskading blir brukt for å flytte fokuset vekk fra den enorme smerten inni seg og over på noe konkret og «levende».

 

Traumer forandrer våre tankemønstre

Jill Markussen fokuserer på hvordan overbelastninger og traumer påvirker oss som mennesker. 

- For psykisk syke mennesker kan det være vanskelig å oppleve verden og dem rundt som trygt. Dersom et menneske opplever veldig mange vonde ting, som for eksempel gjentatte overgrep, alvorlig mobbing og fysisk mishandling, vil tankemønsteret til vedkommende endre seg.

- Problemet er at dersom man får for mange negative opplevelser av folk og verden rundt seg, kan man til slutt begynne å leve opp til «forventningene» av det skal være slik.

Hun skriver videre om at selv om man blir overbelastet, og selv om det er viktig å snakke om dette for å gjenvinne livskvaliteten, er det ikke dermed enkelt å sette ord på hvordan man har det.

 

Hjelp hverandre!

Påkjenninger gjør noe med en person mentalt. Tankemønsteret blir endret, følelser kan sitte seg i kroppen og personen kan utvikle ulike typer symptomer som i en sammenheng kan settes sammen til (en) diagnose(r). 

- Det er ingen skam å være psykisk syk, det er rett og slett en del av livet, skriver Jill Markussen.

- Noen er heldige og har god livskvalitet og livsgnist, mens noen føler at livet ikke er verdt å leve. 

Hun avslutter med følgende oppfordring:

- Budskapet mitt i teksten i dag er at vi er alle mennesker, vi er av samme art, og med det er vi også nødt å hjelpe hverandre. Hjelpe hverandre med å forstå at alle er lik på innsiden, selv om noen detter utpå og ikke har det helt bra.

 

Kilde:

 

Relatert