Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Foreldre med rusavhengighet oppsøker sjelden hjelpeapparatet. Årsaken er, som vi vet, foreldrenes engstelse for at barnet skal tas fra dem. Rusmisbruket i familien blir holdt hemmelig og følelsesmessige erfaringer blir ikke delt.

Dette skriver Aase Sundfær som er klinisk sosionom, i en artikkel på forebygging.no.


 

En forsløpsstudie over 25 år

Hun skriver videre:

Det betyr at barnet ikke får anerkjennelse eller et språk for viktige følelser.

I sin artikkel løfter hun fram sine perspektiver på hvordan det er for barn å vokse opp i en familie preget av rusproblemer. Hun baserer seg på erfaringer fra en forløpsstudie som hun har hatt med 31 kvinner med rusproblemer og barna deres.

Barna ble født på Ullevål sykehus i årene 1982 og 1983. Jeg har fulgt opp barna og foreldrene på fem tidspunkt, frem til barna ble 25 år.


 

Sped- og småbarnsårene

Et av fokusområdene til Aase Sundfær har vært de tidlige barneårene. Hun skriver om dette:

Sped- og småbarn i rusfamilier kan oppleve at foreldrene har en vekslende følelsesmessig tilgjengelighet. Foreldrene kan veksle mellom nedstemthet, irritabilitet (i abstinens), oppstemthet og «sløvhet» i rus. Når foreldrene ruser seg vil det påvirke kvaliteten i samspillet og de daglige rutinene i omsorgen, i tillegg til samspillet med det lille barnet.



Dersom det lille barnet opplever uforutsigbare eller motstridende svar når det er trett, sultent, glad eller utforskende fra sine nærmeste omsorgspersoner, kan det føre til engstelse og usikkerhet hos barnet.

Hun skriver også om hvordan barn kan lære seg å bli "skvetne" på grunn av at de lever med et høyt konfliktnivå, og om den traumatiserende effekten det kan ha på små barn når det er vold i familien - også om volden ikke rammer barnet direkte.

 

  1. Eksempel

    I ettertid fortalte Anett om hva som skjedde i familien da hun bare var noen måneder og skulle døpes. Bestemoren hadde fortalt henne at da hun om morgenen kom for å hjelpe foreldrene med å gjøre i stand til dåpen, så var det fullt kaos i leiligheten.

    Babyen Anett gråt, våt og sulten. Foreldrene lå og sov, og leiligheten bar preg av at det hadde vært fest der om natten. Bestemoren fikk ryddet opp, Anett fikk mat og tørr bleie og dåpen ble gjennomført.

    Men hvor mange ganger Anett har blitt «glemt» av foreldrene vet vi ikke. I ettertid har bestemoren bebreidet seg selv. Hun hadde ikke skjønt hvor vanskelig barnebarnet må ha hatt det før hun endelig fortalte bestemoren om hva som skjedde hjemme når foreldrene ruset seg.

 

Førskoleårene

Aase Sundfær forteller også om førskoleårene, en periode hvor barn naturlig er krevende, aktive og utforskende og setter foreldrene på mange tålmodighetsprøver. I rusfamilier kan barnet bli klandret for denne atferden - og bli beskyldt for å prøve å "plage" foreldrene. 

Sundfær påpeker at barnet fremdeles er umodent og trenger mye hjelp og støtte, også i forhold til å regulere sterke følelser. Dette hjelper barnet å få et språk på følelsene. Hun skriver:

Dersom barn ikke har blitt bekreftet og forstått når de har vært lei seg og trengt trøst, vil manglende emosjonell tilgjengelighet og gjentatte avvisninger fra viktige voksne i slike situasjoner kunne lede til at barna avviser triste følelser hos seg selv.

I steden for å få hjelp til å utvikle en trygg forståelse av seg selv, blir barnet i rusfamilien for tidlig gjort til en "voksen" - hvor fokuset ligger på foreldrenes behov. Sundfær forteller om dette:

For barn i familier med rus eller andre helseplager kan det være spesielt viktig at barna blir tidlig flinke og selvstendige. Foreldrene kan trenge støtten og hjelpen fra barna i større grad enn funksjonelle familier.

Barna kan betale en høy pris ved denne tilpasningen, ved at egne behov blir underordnet de voksnes. Barnet tilpasser seg den voksnes humør og sinnsstemning, og blir god på å tolke den voksnes behov, mens de i mindre grad kjenner sine egne behov. Barnas situasjon forverres ved at belastningen i familien må bæres i hemmelighet.

 

  1. Eksempel

    Da Tom var fire år skrøt moren av at han kunne gå på postkontoret for henne, helt alene. Hun fortalte hvor flink han var til å huske det som stod på oppslagstavla i barnehagen, noe hun ofte glemte å følge med på. Da Tom var fem år gikk han til naboen og lånte ris. Det var tomt i kjøleskapet. Mamma hadde ikke handlet. Hun lå mye og sov på sofaen fortalte han. Han ville lage grøt av risen. Det var vanskelig, men han var sulten og gjorde så godt han kunne.

 

Skoleårene 

På alle alderstrinn finner barna strategier og løsninger for å få den voksnes oppmerksomhet, kjærlighet og nærhet, skriver Aase Sundfær. Hun utdyper:

En av løsningene i familier med «uverdige» forhold slik som rusmisbruk, vold eller kriminalitet kan være å holde problemet hemmelig. Barna er solidariske med foreldrene ved å ikke røpe hemmeligheten.

Fordi rusproblemet må skjules og bortforklares, hindres barnet i å søke støtte fra andre voksne.  

Med dette som bakgrunn vil det ofte være vanskelig for lærerne å få tak i barnets egentlige situasjon, men samtidig vil barnet gjerne vise symptomer som bekymring, redsel, tretthet og uopplaghet i skolen. Sundfær forteller:

(Barnet) kan oppleve å leve i en permanent «krigstilstand» i familien, med usikkerhet, konflikter, vanskelig økonomi og kaos i hverdagslivets rutiner. De har vært oppfinnsomme og flinke til å finne måter å overleve på.

 

  1. Eksempel

    Anett vokste opp med begge foreldre som var stoffmisbrukere. Skolen ble et fristed for henne og hun fikk lett venner i klassen. Hjemme var det vanskelig og Anett var mye redd i barndommen. Redd for at moren skulle dø når hun injiserte seg på badet, og hadde låst badedøra, slik at Anett ikke kom inn til henne. Redd når hun måtte være alene om kvelden når foreldrene gikk ut for å skaffe seg stoff. Når faren ruset seg kunne han bli aggressiv mot moren. Ikke før Anett var elleve år fortalte hun bestemoren om hvordan det var hjemme. Da hadde familien flyttet ti ganger og hun hadde byttet skole sju ganger. Jeg spurte henne hvorfor hun ikke tidligere fortalte bestemoren om dette. Hun svarte: Men hvem skulle passe på mamma da?

 

Ungdomsårene og tidlig voksen alder

Aase Sundfær skriver også om ungdomstiden og perioden som ung voksen i artikkelen på forebygging.no. Hun forteller om den lave selvfølelsen som ligger i bunn hos mange:

Barn og unge som har levd i familier hvor de har hatt mye omsorgsansvar for syke foreldre eller mindre søsken, utvikler betydelig omsorgskompetanse. I kontrast til stor omsorgskompetanse kan selvfølelsen være lav. Påkjenninger over tid kan ha ført til egne plager, atferdsvansker og psykologiske belastningsskader.

I tillegg kan løsrivelsen fra foreldrene være spesielt komplisert:

For unge med en sårbar historie kan en naturlig løsrivelse fra foreldrene være mer komplisert enn for unge som vokser opp hos foreldre som greier seg godt. En løsrivelse vil kunne gi dårlig samvittighet og følelse av å svikte foreldrene, og kanskje etterlate yngre søsken i en dysfunksjonell familie.

 

Overtilpassede, men med stor sårbarhet

Hun oppsummerer omkring hvordan oppveksten blir preget av livet i rusfamilien:

Omsorgen og oppmerksomheten barnet får er ofte vekslende og uforutsigbar, avhengig om mor og far er ruset eller i abstinens. Eller om en av foreldrene lever med ubehandlet alvorlig psykisk sykdom.

Hun poengterer også konsekvensene av å leve med en slik omsorg:

Barnet tilpasser seg livet i familien, er solidarisk med foreldrene og hjelper dem til å skjule vanskene i familien. Det kan være viktig for foreldrene at barnet blir tidlig «flink» og selvstendig, fordi foreldrene trenger mye praktisk hjelp og støtte.

Barnet kan betale en høy pris for tilpasning til en dysfunksjonell familie. En pris som forstyrrer barnets egen følelsesmessige utvikling.

 

Å hjelpe de som har levd med rus i familien 

Aase Sundfær forteller at barn og unge som lever med rus i familien utvikler strategier for å løse vanskeligheter i familien. Dette er det viktig at hjelpere er oppmerksomme på. Hun skriver:

Vi som er hjelpere må være nysgjerrig på hvordan barnet har greid å «overleve» i familien, og hvilke «triks» som har vært nødvendig for å greie det. Nysgjerrighet kan være det første skritt til kontakt mellom barnet og hjelper. 

Hun viser til et utsagn fra en som har levd i en slik situasjon, og som har sagt:

Du må huske på at jeg har vært mye ensom og vært nødt til å klare meg selv, men så har jeg blitt sterk også.

Relatert