Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Ikke alle kan ta for gitt å kjenne på normalitet, glede, å føle seg frisk og mestrende. Har man hatt det vanskelig over tid, kan det følest tryggest å bli værende i det elendige, og å ikke våge å gjøre noe som kan endre situasjonen til det bedre. I dette innlegget skriver kvinnen bak bloggen Veien tilbake til meg om denne kampen, på en måte som nok mange kan kjenne seg igjen i. Her leser du innlegget.

Tør du? Tør du å måtte stå i et brennende helvete for å få et øyeblikk av normalitet og lykke? Tør du å smake på en dundrende nedtur forårsaket av din egen lyst til å følge magefølelsen? Tør du å ta sjansen på å møte the rock bottom fordi du i et øyeblikk ville glemme alt og bare føle deg normal?


Det er kanskje tryggest å befinne seg godt plassert i den grå gørra, der alt er ganske ille - men så trygt og stabilt, men hva er livet da? 

Tør du å tåle et helvete for en liten bit av himmel? I dag er det kanskje nok en dag i helvete, men i går - i går levde jeg. Og i morgen er jeg kanskje atter en gang en løve.

Hva tør du?

Hele livet består av valg. Av ansvar.
Og noe av det viktigste jeg har lært i behandling er at man må ta ansvar. Ansvar for seg selv, ansvar for å bli frisk - ingen kan bli frisk for deg, du må ville det selv. Det vil være mennesker der som vil gå veien sammen med deg, som vil støtte og oppmuntre deg - men du må gå selv. Du må VILLE gå selv.

Terapi er beinhard jobbing, den som tror noe annet har enten aldri prøvd, eller ikke prøvd hardt nok og blitt stående på stedet hvil.

Terapi er å ta sjanser. Om å tørre å risikere et helvete for å få følelsen av et øyeblikks ro, et øyeblikk av normalitet. Prisen man betaler er stor, men hva er alternativet?

Det kjennes nok tryggest å stå med beina godt plantet i den kjente gørra. Der alt er stabilt dårlig. Ingen svingninger, ingen overraskelser. Bare jevnt over masse elendighet. Man velger ofte det som kjennes som det tryggeste alternativet, det man kjenner best.

Det har jeg også gjort utallige ganger selv, og flere kommer det også til å bli.


Det kan kjennes urettferdig å måtte betale en så stor pris for noe som andre tar for gitt - normalitet, glede, å føle seg frisk og mestrende. Ofte kan man også føle at man overhodet ikke fortjener det, at man ikke SKAL ha det bra. Så kommer valget: tar jeg sjansen? Skal jeg tørre å trosse meg selv? Skal jeg tørre å ofre alt for et lite glimt av håp, eller skal jeg fortsette å stå trygt plassert i gørra?

Terapi er endring har jeg hørt, men jeg tenker at før man kan endre noe må man ville. Tørre. Klare å brette opp armene og si prøv meg ut. Kanskje betyr det at man risikerer å måtte stå i et brennende helvete for et øyeblikk av lykke, men det øyeblikket av lykke kan jeg bære med meg og bruke til å lyse opp de mørke dagene.

Jeg har valgt å tørre. Tørre å stå i det som kommer, tørre og prøve på endring. Tørre og følge stien som er lagt for meg.

Jeg har kommet til et veiskille hvor jeg har måttet velge mellom å tro at det og velge det destruktive er eneste måte jeg kan få hjelp og forståelse på, eller alternativt brette opp armene og virkelig ta i bruk i det jeg har lært i behandlingen. Nå velger jeg det siste.

Hva velger du?



- Fra bloggen Veien tilbake til meg selv

Relatert