Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Med en setning opplevde jeg å bli devaluert og mistenkeliggjort både som mor og som faperson. Jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte å verken tenke eller si noe fornuftig.


Dette skriver psykiater Anne Kristine Bergem i et svært aktuelt innlegg på RVTS sine nettsider.

I innlegget får hun tydelig fram hvordan negative holdninger hos hjelpere kan oppleves dypt ydmykende når de uttrykker overfor pårørende - og at temaet om pårørende som også er fagpersoner er et underkommunisert tema.

Det jeg vil dele med dere er et lite eksempel på hvordan det har vært å være mamma og psykiater i møtet med hjelpeapparatet, skriver Bergem.

 


Psykiater og mamma i møte med hjelpeapparatet

Hun skriver videre:

Da mitt barn for noen år siden utviklet panikkangst og depressive symptomer visste jeg hva det var. Det betyr ikke at det var mindre smertefullt å se barnet mitt ha det vondt og vanskelig. Men jeg visste hva det var. Jeg visste også at det å ha psykiske helseplager ikke er noe å skamme seg over.

Med dette som utgangspunkt var Bergem i utgangspunktet optimistisk når barnet fikk psykiske helseproblemer. 



Hun kjente seg ikke igjen i påstander som at "det må være ekstra vanskelig for deg som er psykiater å ha et barn med psykiske plager." Hvorfor skulle det være ekstra vanskelig for en fagperson? Selv skriver Bergem om dette:

Jeg syntes kunnskapen min ga meg en styrke og en forståelse som gjorde at jeg kunne møte barnet mitt med ro og støtte.

 

Alle foreldre ønsker best mulig hjelp til barnet sitt

I innlegget på RVTS sine nettsider deler hun en erfaring som skjedde for tre år siden - en smertefull erfaring av hvordan det er å bli møtt med lite forståelse av hjelpeapparatet.

Hun forteller:

Som alle foreldre har vi ønsket å få best mulig hjelp til barnet vårt.

Jeg hadde som flere ganger tidligere selv bedt om et møte med skolen. Lærer, inspektør og helsesøster var tilstede. Sammen med lærer og inspektør var jeg mest opptatt av å snakke om hvordan skolehverdagen kunne legges til rette slik at mitt barn skulle ha det best mulig på skolen.

 

Devaluering og mistenkeliggjøring

I denne situasjonen forteller hun at helsesøster var mest opptatt av henvisning til BUP - mens praktisk tilrettelegging i skolen var det som Bergem følte som prioritet der og da.

Det var da ordene kom. De ordene jeg aldri glemmer. ”Det er litt av et ansvar du tar på deg. Ja, ja, skomakerens barn og alt det der”

”Skomakerens barn”. Helsesøster satt altså der og påsto at fordi jeg var psykiater var jeg ikke i stand til å se mitt barns behandlingsbehov. 

Med en setning opplevde jeg å bli devaluert og mistenkeliggjort både som mor og som faperson. Jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte å verken tenke eller si noe fornuftig. Jeg husker ikke så mye mer av det møtet.

 

Lite tematisert

I innlegget reflekterer Anne Krisitne Bergem over denne opplevelsen. Hun skriver:

Jeg har tenkt mye på det i årene etterpå – hvordan møter vi som hjelpere andre hjelpere når de enten har det vanskelig selv eller når de er pårørende?

Hun tematiserer videre hvordan hjelpeapparatet forholder seg til pårørende. Hun forteller:

Pårørende kjenner sine nærmeste bedre enn noen i helsevesenet noen gang vil gjøre. Pårørende er i ferd med å sees og tas på alvor i støre grad generelt sett, selv om mye gjenstår.

Men jeg vil våge å påstå at vi i alt for liten grad har tematisert hvordan man best møter pårørende som også er fagpersoner.

 

Kilde

Relatert