facebook 

Hjelptilhjelp.no

Gjesteinnlegg

 

Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 11342 abonnenter

Psykiske vansker kan være tunge å bære. Av og til kan angsten og depresjonen skylle over deg som en tsunami. Av og til er omstendighetene langt ifra ideelle. Da er det lett å drukne i vanskene. 



Dette er utgangspunktet for denne teksten som er skrevet av Anne-Cathrine, og som deles på hjelptilhjelp som et gjesteinnlegg. Her leser du hele teksten. Hun skriver: 

 

Ingen god dag

Noen ganger har jeg det ikke så bra. Idag er en av disse dagene. Og til andre som har en av disse dagene, så vil jeg at dere joiner meg i det her.

Jeg vil ikke at du skal løpe bort og gjemme deg, eller at du skal late som at du har det bra når det ikke er sannheten.

Nei. Alt jeg vil er at du skal være akkurat her, akkurat nå, i dette øyeblikket. Jeg vil at du skal være her, med meg. Jeg vil at du skal akseptere det faktum at du akkurat nå ikke har det så bra. Og at det, det er helt greit. 

Det er rart når det kommer. Du veit hva jeg snakker om... bølgen. Den skyller over deg. Ut av ingenting. Den er altoppslukende. Den føles uendelig.




 

En tsunami

Jeg tror egentlig ikke at det å kalle det en bølge blir helt riktig, eller? Jeg antar at de føles mindre som en bølge, og mer som en tsunami. Men uansett, så skyller den over deg. Og når den treffer, så treffer den hardt. Når den treffer, så får du ikke puste.

Du har alltid vært god til å svømme, men plutselig greier du ikke en gang holde deg flytende. Alt skjer så raskt. Verden snurrer. Og alt du greier å gjøre, er å gjøre ditt beste for å unngå å drukne.



Uansett om du idag har blitt truffet av en bølge eller en tsunami. Uansett om det som kom over deg var depresjon eller angst. Uansett hva det er, hvordan eller hvor hardt det traff, så er du her. Og å være her er et ubeskrivelig vondt sted å være.

 

Menneskene rundt deg

Og til de av dere som ikke greier å se dere rundt. Eller dere som har fått synet tåkete på grunn av alle vrakrestene fra stormen, så skal jeg prøve å forklare dere hvordan det jeg snakker om ser ut. Når du ser deg rundt, vil du finne mennesker. Det du finner er det du trenger. Du trenger mennesker. Du trenger disse menneskene. Noen av dem er akkurat som deg, og andre veldig ulike. Men vi har alle minst en ting til felles, og det er følgende: vi har alle funnet oss selv her. 

Så klart, "her" ser forskjellig ut for oss alle. Og måten vi endte opp her på varierer stort for de fleste av oss. Men uansett, så er vi her. Og vi er her sammen.

"Ja, og så?", tenker du kanskje. Du skjønner, min venn, at du går glipp av poenget.

For poenget er, at du ikke er her alene. Ikke i det hele tatt. "Her", er faktisk ganske så folksomt. Vi er bare så opptatte med våre egne naturkatastrofer, at vi ikke en gang ser at vi ikke er her alene.

 

Følelsen av å være alene i verden

Vi er alle mer like enn vi er forskjellige. Og det finnes mye godt i å innse det. Bølgene våre, tsunamiene våre... de prøver å blende oss. De vil isolere oss. De er villedende.

Fordi så lenge de kan holde oss fokusere på vår egen elendighet, så vil vi ikke fokusere på at vi kan bli sterkere sammen.

Fordi det er jo det mye av den elendigheten her handler om, er det ikke? Den tomme følelsen. Den følelsen av å være fullstendig alene i verden. Når det ikke spiller noen rolle hvor mange mennesker du har rundt deg, for du har aldri følt deg så alene.

Det fine i det jeg prøver å komme frem til her, er at vi kun er så alene som vi selv velger å være. Og vi har det kun så grusomt som vi tillater oss selv å ha det. Ikke misforstå meg nå. Det er ikke enkelt å omfavne "her". Faktisk, det å være her, er smertefullt som f... Men det er midt i den dypeste smerten, at den største gleden blir gitt til oss. 

 

Til tross for alt

Så, så lenge du er her, gjør mest mulig ut av det. Ta til deg alt. For alt det det er. Ja, det er mange andre steder vi heller skulle vært. Men du har kommet hit fordi det er noe med det stedet her du trenger å være nær. Meningen med å være her er unik for hver og en av oss. Klatreturen opp og ut herfra vil være ulik for oss alle. Men uansett, vi er her. Er vi ikke?

Hvis det er en ting jeg har lært av å skrive til deg fra her, så er det at gleden ikke er å finne i omstendighetene. Jeg vet det, fordi at jeg er her, og fordi bølgen ble til en tsunami. Fordi verdenen min snurrer, og beina mine er slitne fra å vasse rundt i vannet. Fordi her er langt fra det jeg anser å være ideelle omstendigheter.

Til tross for alt, når jeg omsider tok meg mot til å åpne øynene her, så så jeg lyset. Jeg så deg sammen med meg. Jeg så mer, jo mer jeg aksepterte å være her, jo mindre ble bølgene. Og når jeg sto å beundret naturen her, så jeg ned og innså at jeg ikke lenger sparket desperat for å holde meg flytende, men at beina mine var godt planta på bakken.

 

Det er alltid noe å glede seg over

Og så så jeg opp, og skyene begynte å skille seg for å slippe frem sola. Og jeg begynte å smile, og jeg begynte å føle gleden. Gleden jeg kun trodde var å finne på utenfor her. Men likevel, her er jeg. Full av glede i midten av en labyrint av forvirring og usikkerhet. 

Det finnes uendelig mange ting vi ikke kan kontrollere i livet. Livet vil ta og ta. Vi vil finne oss selv i situasjoner vi aldri ba om å bli satt i, og i omstendigheter vi ikke ville ønsket for vår verste fiende.

Vi ankommer kanskje dette nåværende stedet, vi er kanskje her. Men vær så snill, ikke vær redd. Fordi selv om du er, uansett hvor du måtte være, så finnes det glede. Det er glede, selv her. Det er glede, spesielt her. 

- Skrevet av Anne-Cathrine

Relatert