Kanskje dette er det viktigste innlegget jeg noen gang har skrevet på bloggen.

Slik innleder Molly i et nytt gjesteinnlegg. Her leser du hele innlegget:

Det er et ganske sterkt minne fra mine yngre dager jeg stadig kommer tilbake til. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var og jeg husker nøyaktig hva jeg tenkte. Gikk på videregående og tanken slo meg; tenk så trist at jeg ble født så stygg som jeg er. 

Tenk, at jeg aldri vil ta del i den pene delen av samfunnet og oppleve hvordan det er. Oppleve hvordan det er å være fornøyd med meg selv. Jeg er dømt til et liv som stygg og alt det innebærer.

Dette er ikke tull, dette er grav alvorlig. Og helt sant.

Mulig det som står videre her er basic for deg, men for meg er det absolutt ingen selvfølge.

Nå for tiden våkner jeg hver eneste morgen og tenker at jeg ser flott ut. Og hvis jeg ikke gjør det, ler jeg litt av det. Har det vært en lang og kronglete reise? Ja, det har det definitivt. Og jeg skulle ønske at jeg kunne dele nøyaktig hvordan jeg kom dit, men det vet jeg ikke om jeg klarer.

Jeg er ikke noe penere enn gjennomsnittet, men jeg er vel tross alt ikke noe verre heller. Og det viktigste av alt, så fungerer jeg helt utmerket.

Tidligere har jeg tvangsjogget, det vil si, ikke jogget fordi jeg synes det er gøy, men fordi jeg ville oppnå noe eller følte jeg burde. Etter veldig mange år, og mange av dem med spiseforstyrrelser, har jeg begynt igjen, kun fordi jeg fikk lyst.

For hvert steg jeg løper tenker jeg: Jeg fungerer! Det er fantastisk! Dette er deilig! Dette er gøy! Tenk at kroppen min fungerer! Tenk at jeg har evnen til å løpe!

Vet du hva? Det skulle bare mangle at jeg løper, jeg som har muligheten til det (to armer + bein osv, ikke alle som har det). Såpass skylder jeg kroppen min.

Jogginga går ut på akkurat det samme; men hodet mitt er et helt annet. Jeg kan barbere leggene fordi jeg bryr meg om hva andre synes, eller fordi jeg liker å ha det sånn. Personlig liker jeg å ha det sånn, og jeg synes det lukter mindre svette om jeg barberer meg under armene. Men, om jeg noen gang lar være å dra på stranda eller noe annet morro fordi jeg ikke har barbert meg, ja da må jeg virkelig irettesettes!

(Forøvrig kan jeg nevne at jeg er den eneste jeg noen gang har hørt om som har vært hos gynekolog og fått beskjed om å barbere meg oftere (eller sjeldnere, men det høres ikke like morsomt ut), men det er egentlig en helt annen historie. Ellers var jeg helt normal og det er alltid en fin beskjed å få hos legen, tenker jeg.)

Det er ikke lov til å si noe negativt om hvordan jeg ser ut, det er heller ikke lov til å komme med usaklig eller urettferdig kritikk mot meg som person. Konstruktive tilbakemeldinger tar jeg gjerne. Dette gjelder mest av alt meg selv. Det er ikke lov til å si noe negativt til mitt eget speilbilde. Å ikke si noe negativt generelt, jobber jeg en del med fortsatt.

Plastiske operasjoner er egentlig ikke et alternativ. Resten får jeg ikke gjort noe med akkurat i dag. Selvfølgelig kan jeg passe mer på hva jeg spiser, trene og spise sunt, men; AKKURAT I DAG kan jeg velge å ha det fint med meg selv eller ødelegge dagen. For jeg ser ut som jeg gjør likevel.

Får jeg et kompliment så sier jeg takk. Det er ikke lov til å unnskylde eller bortforklare noe. Og det samme gjelder om jeg gir et kompliment til deg; jeg har ikke spurt om din mening, har jeg vel? Jeg sier bare hva jeg synes, så vis respekt, ta det imot og si takk.

For ordet har makt og sier du takk når noen sier noe hyggelig til deg så skjer det noe med deg.

Helt uavhengig av verden for øvrig, så har jeg en egen verdi. Noen lærte meg at det er det lille rommet inni oss som ingen får lov til å røre ved, og jeg liker det rommet så godt! Så er det vel ikke utseende mitt som har forandret seg så mye siden den gang, men jeg har bygget et lite rom. Ingen får komme inn dit eller krenke det, så kan jeg heller ikke bli truet av andre.

Målet mitt er at om jeg føler meg litt sjalu eller truet av andre, så skal jeg prøve å sette ord på hva det er jeg beundrer istedenfor og si det til den personen. Og si til noen at du synes de er helt nydelig eller har et vakker smil er så mye bedre enn å sitte og være sur en hel kveld.

Har ingen negative erfaringer med denne metoden og den anbefales. Men bare dersom du mener det! Det er ikke lov til å føre andre bak lyset eller smiske.

Tenk, jeg oppdaget her en dag at jeg hadde rynker i øyekroken, er det ikke fint?! Smilerynker må være noe av det vakreste som finnes. Kråketær tror jeg det kalles, kråker er fine fugler spør du meg.

Jeg tror faktisk det er mulig å finne hundre hyggelige å si ting om kroppen min. Må bare finne noen som vil ta seg tiden til å si det. Og når den personen er ferdig, kan jeg si; takk! Og er det ikke verd å ta seg tiden til å si de hundre tingene, så er den personen heller ikke verd min tid.

Og uansett, så skal jeg klare å finne hundre og én ting, jeg kan si tilbake.

Nei, jeg er nok ganske middelmådig rent utseendemessing. Det er lett å nevne mange ting jeg skulle ønske var annerledes. Å være misfornøyd med seg selv er derimot et ganske energikrevende og slitsomt prosjekt som ikke fører noen vei. Så nå gidder jeg ikke mer.

Å si at man elsker noen er veldig alvorlig og kan ta lang tid før man tør å si. For meg tok det nesten tretti år, men endelig tør jeg si;

JEG ELSKER MEG!!! 

- Fra bloggen Trua på livet

Relatert

Les også